Tiden rundt 1840 var en brytningstid i norsk kulturliv. De nasjonale strømningene med røtter i frigjøringen i 1814, møtte en kraftig, romantisk retning som var inspirert av tysk romantikk. Dette skapte en nasjonalromantisk kulturstrøm, som ble et gjennombrudd for selvstendig, norsk kultur.

I 1849 holdt kunstforeningen tre berømte aftenunderholdninger, hvor både malere, diktere og musikere deltok. Ole Bull spilte Et Sæterbesøg, Welhaven, P.A. Munch (1810-1863) og Jørgen Moe fremførte dikt. Tidemand og Gude laget dekorasjoner og tablåer fra norsk natur og folkeliv. Halfdan Kjærulf hadde komponert musikk til Munchs dikt. Disse kveldene ble nærmest symbolske for det nasjonalromantiske gjennombruddet.

Dette ga seg utslag i en ny interesse for norsk folkekunst. Magnus Brostrup Landstad (1802-1880) samlet inn gamle folkeviser. Egentlig var han prest og salmedikter, og vi kan finne igjen trekk fra folkevisene i salmene hans. Komponisten Ludvig Mathias Lindeman (1812-1887) fikk offentlig stipend for å reise rundt og samle inn folkemelodier. I sitt arbeide fikk han god hjelp av datidens fremste folketonesangere. Som organist og komponist hadde han dessuten avgjørende betydning for utviklingen av norsk kirkesang.

På samme tid reiste Peder Christen Asbjørnsen (1812-1885) og Jørgen Moe (1813-1882) rundt i landet og samlet inn sagn og folkeeventyr. I dette arbeidet støtte de på et problem. Hvordan skulle de skrive dem ned? Det var nemlig svært stor avstand mellom det vanlige, danske skriftspråket, og de norske dialektene som var vanlig i dagligtalen, og som eventyrene ble fortalt på. Asbjørnsen og Moe valgte en mellomting. De skrev på dansk, men tilførte et norsk særpreg ved å bruke ordstillinger, ord og uttrykk fra det norske språket. Dette ble forløperen til det skriftspråket vi i dag kaller bokmål.

Det var likevel sider ved den norske folkekulturen som de ikke fikk med seg, bl.a. skillingsviser, vitser og skrøner. Grunnen til at disse ble utelatt, var at de kunne såre anstendighetsfølelsen hos leserne. Skillingsvisene, datidens "nyhetssendinger", handlet om alt fra ulykkelig kjærlighet, til krig, ulykker, naturkatastrofer og politikk. De var skrevet på et brettet ark som kostet en skilling, derav navnet. Senere, når aviser, radio og grammofon ble vanlig, forsvant skillingsvisene.

Gjennom Lindemans samlinger av folketoner, hentet komponisten Halfdan Kjerulf (1815-1868) inspirasjon til sine verker. I tillegg var han påvirket av tysk romantikk. Han komponerte mange verker for mannskor, men også vakre klaverstykker. Ellers er han kjent fordi han bearbeidet folketoner for klaver og hardingfele.

På denne tiden tvang utdannelse og økonomi mange norske malere til utlandet. Kanskje nettopp fordi de ikke malte i Norge, malte de norsk natur. Det var en undertone av hjemlengsel i arbeidene. Malerier av høye, dystre fjell og ville vestlandsfjorder dominerte. Disse bildene var også populære i utlandet.

Johan Christian Dahl (1788-1857) regnes som Norges første, moderne kunstner. Fra å være uttrykk for et miljø, som de gamle kunsthåndverkerne, skulle kunstnerne nå male utfra sine egne, indre opplevelser. Dette gjorde dem endelig like betydningsfulle som nasjonens store menn i litteratur, vitenskap og politikk. Dahl var den som bandt den gamle og den nye tradisjonen sammen.

Etterhvert ble det mer variasjon i de norske landskapsmaleriene. Skogtrakter og høyfjellsvidder, solgull på furustammer og glitter i bjørk, blå himmel med hvite skyer, solrøyk over fossen, og dramatiske, svartblå skyer over stormfull fjord. Dette var kunstnernes opplevelser av norsk natur. En typisk representant for dette natursynet var Hans Gude (1825-1903). Han kalles nasjonalromantikkens idylliker.

Adolph Tidemand (1814-1876) var den maleren som oppdaget norsk folkeliv som motiv. Dette henger sammen med litteraturens og musikkens gjenoppdagelse av bondekulturen. Hans malerier viser likevel et nokså romantisk bilde av folkelivet; idyllisk søndagsfred, fest, sorg og åndelig opprør. Fattigdommen og hverdagsslitet var ikke et aktuelt tema. Dette er typisk for romantikken. Det mest berømte maleriet er Brudeferden i Hardanger, som han malte sammen med Gude.

Som før nevnt fikk Asbjørnsen og Moe problemer når de skulle skrive ned de norske folkeeventyrene. Men de var ikke de eneste som merket de språklige problemene. For sunnmøringen Ivar Aasen (1813-1896) var det helt urimelig at norske barn skulle lære dansk på skolen. Hans idé var at Norge skulle få tilbake sitt nasjonalspråk, som vi hadde mistet da gammelnorsken gikk under. Derfor skapte han et nytt, norsk skriftspråk, landsmålet, på grunnlag av de norske dialektene. Dette var naturlig, siden dialektene nedstammet direkte fra det norrøne språket. Rundt 1850 ga han ut flere grammatikk- og ordbøker. I tillegg skrev han en rekke dikt, hvor han viste at det nye språket kunne brukes i praksis. Han ble en meget folkekjær dikter. Etterhvert var det flere nye forfattere som skrev på landsmål.

En av dem var journalisten Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870). Hans mest kjente verk er Ferdaminne frå sumaren 1860, der han forteller om en reise fra Christiania til Trondheim. Her skildret han den storslåtte naturen, og kommenterte folkelivet i landets ulike deler. Det ble laget musikk til mange av hans dikt, f.eks Ved Rondane.

Camilla Collett (1813-1895), Henrik Wergelands søster, skrev den første samfunnskritiske roman i Norge. Den het Amtmandens Døttre. Her fortalte hun om hvordan kvinner i embetsstand og borgerskap hadde det, og krevde rett for kvinnens følelsesliv i kjærlighet og ekteskap. Først ble romanen utgitt anonymt, fordi hun skrev ting som ikke passet seg for datidens kvinner.